Selma French Bolstad: – Musikken er et fristed

Av Arvid Skancke-Knutsen

Hei, og gratulerer med opptredenene på Riksscena! Det er en stund til fremdeles, men har du rukket å planlegge hvordan konsertene skal forløpe – og hvem du tar med deg? 

– Tusen takk! Det gleder jeg meg til. Jeg har mange visjoner og planer. Med skrekkblanda fryd. Noe er satt, som hardingfele-konsert med pappa, Tore Bolstad. Og så skal det bli en urfremføring av ny musikk. Og så har jeg fått kuratere en kveld - det blir ganske vilt. 

Som artist har du alt rukket å gjøre mye forskjellig, både som soloartist og som medlem i grupper. Kan du si litt om prosjektene du har vært involvert i? 

– Jeg har vært med i Masåva siden 2017. Det er med Martin Morland, Solveig Wang og Øystein Aarnes Vik. Vi har utgitt tre plater: Masåva (2018), Er vi store nok nå (2021) og Dagen vi så på skatere (2024).  Masåva er virkelig et band jeg har lært å bli musiker i. Det var med Masåva jeg var første gang i studio og jobba frem første plateutgivelse. Den ble for øvrig Spellemann-nominert – og derfra kan det jo bare gå nedover. Siden har vi alle gått i ulike retninger. Det er veldig kult å møtes med nye referanser etter å ha kjent hverandre så lenge. Vi spiller på Dråpefestivalen i Trondheim i august.

Et annet viktig band og prosjekt er Morgonrode, som startet året før Masåva. Her spiller Selma French Bolstad med Helga Myhr, Rasmus Kjorstad, Fredrik Luhr Dietrichson og Andreas Winther. 

– Morgonrode har også gitt ut tre plater – og jeg fikk kjæreste, joho! Vi har spilt i 10 år nå. Morgonrode har vært en arena for improvisasjon og utløp og inspirasjon i folkemusikkverden.

Selma French Bolstad nevner flere band og prosjekter i fleng. Som Karl Bjorå Ensemble, der hun først ble med i 2019. 

– Det var mitt første møte med jazzmusikere og jazzmusikk. Jeg syntes det var vanskelig og skummelt i starten, men etter å bli kjent med en slags form og musikalsk språk ble det utrolig gøy å spille. Vi opptrer på Moldejazz seinere i sommer.

Et annet jazz-relatert prosjekt er Populærmusikk for Likesinnede, med komposisjoner av Anna Ueland fra Valdres. Der var Selma en av åtte musikere med en urfremføring under Oslojazz ifjor. Og så har du danseforetillingen Livmødre med premiere i 2022.  Der laget hun musikken  sammen med Solveig Wang på synth. 

– I 2019 spilte jeg i bandet We Come in Peace. Det var et eget bestillingsverk under Ultimafestivalen med musikk av Anja Lauvdal og Heida Mobeck. Her var jeg en vettskremt nyutdanna musiker i tettsittende alien-kostyme. Men veldig inspirerende å møte alle de erfarne danserne og musikerne. 

Videre har den aktive musikeren også en duo med Ibou Cissokho, bare kalt Ibou & Selma. Og spesielt mange bet seg nok merke i de to kritikerroste soloplatene hennes: Changes Like the Weather in the Mountain fra 2022, samt No Sign of Rotten Leaves fra 2025. 

Selma French Bolstad er født og oppvokst i Ås, og har spilt fele siden hun var fem år. Hun var også med i Tensing som ung, og vokste opp med mye tradisjonsmusikk. Så ble det å studere folkemusikk på Musikkhøgskolen frem til 2019, da hun skulle prøve vingene som frillanser. 

Debutplaten hennes fikk karakteristikker som «strålende og vakker», mens No Sign of Rotten Leaves ble kalt «et nydelig album» i Dagens Næringsliv. Den fikk også terningkast 6 i Aftenposten, der anmelderen omtalte den som «noe av det vakreste jeg har hørt». 

Du har fått veldig fin repons på de to soloplatene dine. Faller det lett for deg å komponere? Og hvor viktig er det tekstmessige for deg? 

– Nei, det vil jeg ikke si. Det er lett når det er noe jeg vil si. Lett å være kreativ i startfasen og vanskelig å gjennomføre. Jeg har aldri fått til å være en lesehest dessverre, men tekst i musikk har jeg alltid plukka opp. Jeg synes det er naturlig viktig del av helheten. Det er spennende å høre hva folk har på hjertet. Det kan i hvert fall være spennende, det kommer jo an på hva som er på hjertet. 

I tillegg til dine egne plater har du også gitt ut mye fint med Masåva og Morgonrode. Hvordan får du den kreative kabalen til å gå opp - og er det viktig for deg å få drive med forskjellige typer musikk? 

– Den kreative biten er det jeg brenner for. Strukturen ellers blir kanskje lagt mer rundt det enn motsatt. Det er ikke alltid det går opp helt optimalt, men det lærer jeg også noe av. Dessuten er det kanskje prisen av å holde på med flere prosjekt. 
Jeg elsker jo å lage musikk og skape noe som føles meningsfylt. Jeg kan nok forsvinner inn i en sone hvor omgivelsene forsvinner for meg. Jeg har alltid drevet på med forskjellig og synes det er deilig å få utløp for forskjellige sider. 
Det er nok viktig for meg med variasjon, for da går jeg ikke lei. Det har alltid vært et fristed for meg å lage musikk.

Du har også spilt mer rendyrket popmusikk med blant annet Frøkedal & Familien, Sondre Lerche og The Switch. Hva liker du best med å være musiker for andre? 

– For det første er det gøy å få ta del i andres musikk som jeg synes er bra. Og så kan jeg ha en rolle som medmusiker/komper. Det er en rolle jeg liker veldig godt å ha, og en posisjon jeg trives i – mer enn å være i sentrum. I tilegg er det utrolig luksus å få bare være med, sånn logistisk sett. Med alt man skal holde på med som frilans musiker, er det flott å bare kunne møte opp og spille musikk sammen. De gangene man slipper all tenking, planlegging og logistikk som ligger bak en konsert - det er DEILIG. Å spille musikk jeg liker med musikere jeg liker – det er jo drømmen. Jeg synes for eksempel at Anne Lise Frøkedal er en utrolig bra låtskriver og bandleder. Jeg kunne ha spilt i Frøkedal & Familien hver dag, hele året.
Jeg har spilt support for Sondre Lerche, og var med i bandet hans på Avatars of Love-turnéen i 2023. Han har inspirerende visjoner, følger med på ny musikk, og sjekker ut og tester nye ting. Med The Switch har jeg fått gå amok både med fele og vokal, over deres utrolig fine musikk. 
I 2019 spilte jeg også i bandet til Kristian Kristensen. Det var min første turnéerfaring som musiker og mitt første møte med popverdenen, med in-ears, raske changeovers, musikkbransje og sommerfestivaler. Og en nydelig gjeng å spille med. 
 

Du er tilsynelatende en artist som med letthet beveger deg i mange forskjellige landskap. Er folkemusikken likevel en del av selve grunnfjellet og fundamentet ditt?

– Mmm. Det er… kan man si, et språk jeg har lært og snakka siden jeg var liten som er en stor del av meg, og som har forma meg mye i hvordan jeg tilnærmer meg musikk, altså all musikk. Og ikke minst hvilke referanser jeg har når jeg lager noe nytt. 
Samtidig er jeg veldig klar over hvor mye materiale jeg ikke kan. Jeg ser på det mer som et livslangt prosjekt å lære og ta del i en tradisjon. Så det er absolutt et fundament der som har forma meg, samtidig som det er så enormt mye mer å lære og dykke inn i. Litt og litt for min del. 

Du begynte tidlig å spille fele, og har også studert klassisk musikk ved Baratt Due. Har det vært et lite element av opprør når du også har viet deg til pop- og rock-musikken? 

– Hehe. Det er nok et veldig snilt opprør i så fall. Jeg hadde veldig store musikalske opplevelser som barn med å spille i orkester ved Barrat Due. Det ga meg tidlig et inntrykk hvordan et profesjonelt musikerliv kunne se ut med tanke på arbeidsmengde, disiplin og dedikasjon. Og så tok det nesten knekken på meg også. 
Da var folkemusikkmiljøet - og det at jeg lagde egne sanger på piano og gitar - en livbøye til musikken. Sånn sett var det ikke et opprør, for det har aldri vært motstand hjemmefra. Mer et opprør mot forventninger til seg selv kanskje. 
Jeg har familie som verdsetter musikk – og dermed har det vært gode forhold for å bare få holde på. 

Kan du si litt om hvilke musikalske forbilder du har hatt, både blant norske og internasjonale navn? Og hva slags musikalske idealer har du selv i dag? 

– På iPoden hadde jeg blant annet Travis, Coldplay, Fairport Convention, Sudan Dudan og Marit Larsen. Og senere Susanne Sundfør, Valkyrien Allstars, Nick Drake, Bob Dylan, Vashti Bunyan.
Det var mest gammel musikk som resonnerte i meg. Jeg har aldri kjent meg hjemme i P3. Jeg hadde alltid fele som hovedinstrument, men det var alltid låtskrivere som var musikalske forbilder, egentlig. 
Jeg husker jeg hørte et svensk band på Riksscenen. Anna-Tove Möller i Kolonien sang og spilte veldig raskt på fele samtidig. Det var litt sånn:  – Aha! Det går an å være felespiller i band som dette! 
Sudan Dudan og Valkyrien sin musikk har alltid betydd veldig mye. Og jeg må nevne Anna Ueland, som jeg har spilt med hele livet. Hun har vært og er fortsatt en stor inspirasjon. Vi plukka søppel på Folkemuseet på Fagernes hver kveld for å få hørt og sett spelet «Sol av Isfolket» med musikk av Marit Karlberg. 

Selma trekker også inn «min gode tålmodige felelærer Elisabet Olhans i Kulturskolen», og nevner videre Musikklinja på Ski VGS, Bærum Spelemannslag, Strunkeveko og Danseru. 

– Det er viktige arenaer! Ikke finn på å legge ned musikklinjer eller kulturskoler! 

Hva synes du selv er det fineste med å drive med musikk? Og hva slags musikere blir du inspirert av å jobbe sammen med? 

– Fint spørsmål! Musikk har gitt meg muligheten til å reise rundt i verden og møte gode folk. Det er heller ikke tull at musikk gir meg mening i livet. 
Musikere som har en evne til å spille andre gode synes jeg er veldig beundringsverdige. Og musikere som gir seg hen i musikken, lyttende, satsende og greier å kanalisere direkte fra kjernen, det er…  the shit. Helende både for lytter og utøver.

Og så har vi konsertene denne høsten. Hva tenker du om å få vise deg frem på Riksscena på denne måten? Og hva vil være viktig for deg å få frem under disse konsertene? 

– Det er litt skremmende, skal jeg ærlig innrømme. Jeg har lyst til å utfordre meg selv – og det er jo skummelt. Det er en stor mulighet, og jeg vil få frem noe som betyr noe. 
Og så er jeg litt skamløs i forhold til hvem jeg har spurt og tenker å spørre om å være med. Det blir folk jeg er fan av. 

7. november skal du opptre med din far, Tore Bolstad. Hva vil denne konserten by på?

– Ye!! Pappa!! Vi skal spille hardingfeleslåtter fra Valdres. Sikkert hver for oss – og kanskje litt sammen. Å spille solo hardingfele har veldig lenge vært det kanskje skumleste jeg kan tenke meg, men plutselig gleder jeg meg litt til det. 
Det er kjekt å gjøre det sammen. Det er ikke noe nytt sånn sett, vi spiller jo hjemme, men de siste årene har det sjeldent vært andre enn nær slekt som har hørt oss. 
Vi får se om det går ned blant andre gener.